Lovte å komme tilbake på denne. Vi ble ett døgn forsinket, men fredag kveld var alt i havn.
De ytre omstedighetene for endret politikk var egentlig bagatellmessige: En «apparatkabal» som måtte legges på nytt i bedriften, og som gjorde en NOKIA 1208 – vel 1 ½ år gamml – ledig. Et nytt og velegnet «korttidsabonnement» som kan brukes til et visst antall (14 400) sekunder, og 30 sek taletid «veksles» til 1 SMS. (Dette blir rammen til 13-årsdagen,. To klart presiserte unntak. Dersom mer enn 500 sekunder «går tapt» i disse, økes rammen minst tilsvarende «tapet» for vår regning,. Ellers økes den ikke, verken for vår eller hans.. Han kan for øvrig bruke telefonen som «interntelefon» til oss og andre i virksomheten, slik at den tiden ikke «spiser sekunder»).
Da ble det ny diskusjon oss imellom (og svar jeg har fått på denne og andre tråder på voresborn.dk var da selvsagt i bakhodet). Konklusjon: Våre betenkeligheter mht stråling burde nå etterhvert til en viss grad vike for et overordnet prinsipp vi har i oppdragelsen om selv å ta et visst ansvar. Overlater vi nå etter hvert ansvar som medfører en viss risiko på noen områder, bør vi også overlate ham selv ansvar for det som medfører tilsvarende, men ikke høyere, risiko, på andre områder. Gjør vi ikke det, blir det ikke «forsiktighetsprinsippet» vi følger, men forskjellsbehandling etter hva vi selv synes om! Det blir ikke «barnets beste»! Altså burde det overordnede prinsipp «ta ansvar» gis 1. førsteprioritet, likeverdig hvordan vi gjør i andre sammenhenger.
Telefonen blir til bruk «ved behov» IKKE 24/7! To grunner for det: Han skal lære seg å ta ansvar ved å tenke gjennom: «Er det fornuftig grunn til å ta telefon med nå», det skal slett ikke være automatikk i at den alltid er med. VI (eller noen som helst annen) skal heller ikke på noen måte kunne ta for gitt at han er å få tak i på telefon! Telefonen skal fremdeles være ut fra HANS beste, ikke VÅRT beste. Derfor skal han også ha full mulighet for å kunne tenke at «nå VIL jeg ikke at mor/far/andre skal kunne nå meg på telefon! Å tvinge inn på ham voksenkravet om «vær alltid tilgjengelig» riktig ennå er ikke HANS beste, mener vi.
Vi satte skriftlig opp reglene vi mente burde gjelde. Han fikk disse (+ foreløpig «munnkurv» til saken var avgjort – og et lettere sjokk :) ) etter yngstes leggetid på torsdag. Med beskjed om å lese gjennom dem og gjøre seg opp en mening. Så tok vi diskusjonen etter yngstes leggetid fredag. Han lot det klart skinne gjennom at dette anså han som aprilspøk på forskudd, men ville gjerne at to regler skulle endres. Vi bad ham begrunne og det gjorde han (godt). Så sendte vi ham ut et par minutter mens vi diskuterte (egentlig: avklarte at vi begge var like enig i at hans forslag var helt fornuftig), ropte ham inn og gav ham hendene på at vi var enige, så vi hadde en avtale. Gutten kjenner oss godt nok til å vite at vi aldri ville gi ham hånden på en avtale «på spøk», og gjett hvem som ble glad! I dag bestilte vi abonnement. SIM-kort ville bli sendt tirsdag/onsdag over påske. Betyr ingenting, vi har reisefravær til lørdag, så kortet er ikke på plass i telefonen før første søndag over påske.
Telefonen blir «på lån» til 13-årsdagen, etter det tar vi ny diskusjon. I utgangspunktet blir det da andre (bedre) vilkår. Da får han også lov til å kjøpe seg en telefon (et mobiltelefonapparat kan ikke kjøpes av en person under 18 år i Norge uten at den/de som har foreldrerett er fysisk med i butikk og signerer en hel del papirer). Eller han kan beholde lånetelefonen «inntil videre», i praksis blir det til den gir opp pga alder. (Vi lurer også på å gi ham det vi vet er ønsketelefonen – som han synes er mye for dyr å kjøpe selv, koster ca 1 700 kr – i forbindelse med en annen sak. Det blir i tilfelle aktuelt om en måned tid.) Når telefonen ikke brukes skal den ligge avslått innelåst i et skap som han og vi har nøkler til (vi skal kunne låne den lillebror på visse vilkår). Seks «soner»/situasjoner hvor han aldri «har behov», fordi han enten ikke skal kontaktes/kontakte andre der/da, eller fordi han lett kan kontaktes/kontakte andre på annen måte, er avtalt. Ellers definerer han behovet selv. Ser vi åpenbart misbruk – ser ikke det for oss, men rammen skal være der – gir vi én utvetydig advarsel. Åpenbart misbruk igjen betyr inndragelse. Ny diskusjon om hvorvidt han skal ha mobiltelefon tas da til 13-årsdagen. (Det vil i tilfelle garantert bli beinharde krav rundt DET abonnementet! Vi anser det nemlig så visst ikke som «menneskerett» at en 16-åring skal eie en mobiltelefon, det er 18-årsgrense på kjøp av såvel apparat som abonnement, også av «kontantkorttypen»!!) Ikke bruk av headset – han får med et «proffheadset» for ett øre beregnet for kontinuerlig bruk – er definert som «åpenbart misbruk». Det var han HELT enig i, han hadde 100 % forstått poeng «stråling»! (Vi har også klart inntrykk av at han oppfatter et slikt headset i ene øret, og ledningen ned innen for trøyen/genseren – telefonen havner i belteveske, det fikk han i fødselsdagsgave av en venn til 12-årsdagen – som «stilig» og et tegn på at «nå er jeg blitt litt mer voksen»!)
NÅ har vi en strålende fornøyd 12-åring, nå :) Som bare verker etter én ting: Få fortalt dette til bestevennen og lillebror! Men han har «munnkurv» til han fysisk har fått telefonen. Dette er prøve på «å holde tett». Nå gjelder det å holde på en hemmelighet til tiden er inne. Selv i forhold til sine beste venner! :)
Anmeld
