Ser emnet har vært delvis diskutert for kort tid siden, men OK med et nytt innspill? Får jeg noen synspunkter rundt «ukepengepolitikken» vår og ukepengene til guttene våre? Til tross for et veldig langt innlegg..... (Og, KH Bibi, jeg vet fra et annet innlegg du har skrevet at du er uenig i et av våre prinsipper. Der stilte du et spørsmål (retorisk, tror jeg…) om hvorfor barn ellers skulle ha ukepenger. Her får du et svar. Om du er enig får du vurdere selv. :)
Kan si de synspunktene vi oftest møter i Norge, utenfor våre nærmeste venner: Når vi sier summen, synes mange guttene våre har ukepenger som er helst høye. Kommer vi inn på hva ukepengene skal brukes til, får vi høre «nei, DET må da komme i tillegg til ukepengene, nei, DET må da komme i tillegg ....». Og samtaler vi så også om guttenes plikter hjemme, sitter vi helst igjen med følelsen av at vi på det groveste utnytter våre egne barn. :(
Pliktene går jeg ikke inn på, de mener jeg blir uten interesse nå, ut fra: Helt OK for oss at andre ser annerledes på dette, men selv er vi veldig bevisste på at det ikke er ønskelig med sammenheng mellom «plikter hjemme» og «ukepenger». I utgangspunktet skal pliktene hjemme ikke være satt ut fra foreldrenes behov for hjelp, men 100 % ut fra «oppdragelsens mål» for den enkelte og barnets behov for opplæring i voksne sysler (og – faktisk – samvær med mor/far mens man lærer!). At man skal «betale» barna for en slik opplæring, brister for vår logikk. Denne er det foreldrenes plikt å gi etter beste evne, og barnets plikt å tilegne seg, etter beste evne. Uten betaling til noen av partene. Og i et hjem skal dessuten alle bidra – ubetalt og etter evne – i hjemmets gjøremål.
Men saken har også en annen side: Barn har ikke mulighet for å skaffe seg inntekt. Lite trenger de den også, det er foreldrenes sak å skaffe barna mat i magen og tøy på kroppen! Men også barn har noe som heter «personlige behov». Og etter hvert som de vokser til, ligger det til foreldreoppgaven å gi dem «økonomisk opplæring» også. Skal barn kunne lære å forvalte penger, må de først ha penger å forvalte. Og da er det naturlig å begynne med de «personlige behov», som barn jo først får evnen til å kunne håndtere økonomisk. Men da må de altså ha penger stilt til rådighet, de kan ikke skaffe dem selv. Siden en 5-åring i vanlig arbeid (heldigvis) ikke er tillatt. Løsningen blir ukepenger. Og siden behovet er 99 % det samme uansett innsats, så lenge vi snakker om «personlige BEHOV, ikke «personlige ØNSKER», mener vi summen også skal være forutsigbar. Ukepenger skal, ut fra vårt syn, dekke behov, ikke ønsker! Og formålet med ukepenger er jo å lære barn «pengeforvaltning», altså budsjettering/planlegging. Da bør man vel begynne med utgiftene, og la inntektene være faste? Selv voksne kan jo slite med å budsjettere fornuftig med ustabile inntekter. Det blir ikke lettere for et barn! Selv synes vi man kan begynne å la et middels modent barn begynne å øve seg utgiftsbudsjettering rundt skolestart. Først når denne lærdommen sitter virkelig godt, noen år senere, er det tid for lære barnet å budsjettere/planlegge også når inntektene er mer ustabile. Derimot skal man, så hurtig som overhodet mulig, øves i å planlegge HELE området «personlige behov». Derfor blir det å gi barn f eks «ukepenger» på NOK 30, som skal brukes til lørdagsgodteri (godteri = slik), punktum, og så dekke alt annet utenom, feil opplæring. I hvert fall om vi snakker om mer enn en «deløvelse» noen uker på vei mot målet «ukepenger»; lære å velge seg lørdagsgodteri for en gitt sum.
Nå er vi privilegert, ved at vi driver eget AS og kan la guttene lære der, helt på næringslivets premisser, «den andre siden». At penger ikke vokser som bær på trær, men følger av innsats, og kan værenødvendige for å oppfylle ønsker. For når det gjelder arbeid i virksomheten vår, gjelder dette 100 % for guttene også. Men vi holder den altså borte fra hjemmet. Andre, som ikke har slike muligheter, kan jo måtte dele hjemmeoppgavene i to: «dette skal du, som en del av din opplæring, «gjøre for å øve», ulønnet» og «dette har du øvd deg tilstrekkelig i nå, så dette kan du få lov til å bidra hjemme med (siden annet arbeid ikke finnes for deg), mot avtalt lønn». Det første styrt ut fra målet med oppdragelsen Og bare det! Det andre styrt av målet om frigjøring av egen tid for den voksne (til arbeid og/eller fritid). Og bare det!
Så fra prinsipper til praksis: Guttene våre, 12 og 8 år, har månedspenger (vårt mål var månedspenger, man forholder seg til månedslønn senere i livet, ukepenger var for oss «et skritt til hjelp på veien») på hhv NOK 500 og NOK 350. I ukepenger skulle dette tilsvare temmelig nøyaktig DKK 100/70. Et beløp vi har fastsatt – 100 % - ut fra deres behov for penger, om de bruker dem «alminnelig fornuftig», basert på den opplæring vi ønsker å gi dem, til de formålene de skal. Siden vi har en økonomi som gjør at vi kan dekke deres behov 100 % (og langt, langt mer) også her. Å dekke barns behov her, økonomisk, kan jo de aller fleste foreldre, både i Norge og Danmark. Men ikke alle, dessverre.
Ukepengene skal brukes til følgende, dette har altså dannet grunnlag for beløpene:
1) Kjøp av gaver til jul og bursdager (fødselsdager, det norske ordet kommer av det gamle geburtsdag, som er tysk Hansapåvirkning). Ut fra venneflokk, årskull-, klasse- og skolestørrelse kan begge forvente å bli invitert til 5 – 6 – 7 bursdager årlig, «passende gave» i vårt område bør ligge på NOK 70 – 80 (DKK 60 – 70). Til 12-årsdag 50 % høyere. Sparsommelig, men helt OK julegavebudsjett (veldig lite nær familie) er ca NOK 800 for eldste, NOK 500 for yngste.
2) Utgifter knyttet til kontingenter og materiell (ikke «varig utstyr») for fritidssysler. Ut fra de aktivitetene guttene selv har valgt (gir klare råd, har noen få «nei-aktiviteter», avgjørelser ellers er 100 % deres sak!), vet vi at eldste her vil ha behov for ca 1 500 NOK/år, yngste ca NOK 1 100./år. At de normalt får materiell for et par hundre kr/år av dette beløpet i jule- og (særlig) fødselsdagsgaver bør også nevnes. I tillegg kommer, særlig for eldste, utgifter til fotohobbyen. Her kan man jo bruke ubegrenset, men ut fra evner og nivået eldste ligger på, mener vi NOK 15 – 20/uke er fornuftig for å få en utvikling. For yngste, som er særdeles nybegynner, snakker vi om 1/10 – digitalkameraet lenge leve :)
3) Lørdagsgodteri: Her er guttenes favoritter slikt som bananchips, kandisert ananas, biter av fiken og sesamfrø... Vi mener at 150 – 200 g er passende, det betyr NOK 10 – 12 (DKK (9 – 10) pr uke. Godteri ellers ønsker vi ikke de skal ha, og det etterlyser de heller ikke selv, Heller tvert om, sett en skål med typisk billig «ta-selv-slik» foran dem, la dem være alene en times tid, og de har tatt en bit eller to – dersom de forstår at «høflighet tilsier jeg bør smake».
4) Sykkelvedlikehold. Begge har sykler som ruller 4 000 – 5 000 km gjennom et år (Aktive, og en norsk bygd er vidstrakt :)). Det medfører behov for litt dekk, slanger, lappesaker, kjede, bremseklosser etc innimellom. De reparerer selv, evt med hjelp fra oss, men delene koster jo litt. Et par (norske) hundrelapper for hver hvert år går det nok.
5) En årlig weekend de deltar på i regi av barnegruppa/ungdomsbibelguppa i den (fri)kirken vi tilhører. Denne koster en bagatell av NOK 75 – 100 (som er andel av teltplassleie + råvarer til to enkle middager, man bor i egne telt, sykler til/fra og har med annen mat selv). Men selv bagateller skal betales...
6) Vi har selv, ut fra et kristent ståsted, også et ønske om å lære barna opp til å gi «tiende» til kristent/veldedig arbeid, og barna har selv valgt å bli faddere til to barnehjemsgutter et sted i Østeuropa. Familien har flere slike fadderbarn, men guttene ønsket to gutter som var «bare deres». Her betaler de til sammen NOK 200 pr mnd, dette har de selv valgt å dele med NOK 120/NOK 80. (Denne utregningen ble for øvrig eldstes første øvelse i forholdstallsregning, de var blitt enige om å bruke «like stor del av ukepengene sine». Og man lærer aldri så lett som når man har bruk for kunnskapen - NÅ!)
7) Eventuelt noen kroner til banksparebørsen om man ønsker og ellers har prioritert fornuftig en tid.
I tillegg har de, som nevnt (og som overhodet ikke påvirker behovet for ukepenger!!) mulighet for tjene seg litt penger ved arbeid i aksjeselskapet vårt. Her skal de – selv vil de 100 % sikkert si «får lov til» – ut fra målet «lær deg arbeidet, og lær deg å arbeide», bidra hver 2. lørdag formiddag fra kl 0730 til kl 1200 – 1230. Ellers kan de bidra, når som helst de selv ønsker. Gitt at skole- og hjemmeplikter er 100 % tilfredsstillende utført først, at minst en av oss er til stede, samt at helt fornuftige gjøremål finnes (oftest finnes det rikelig, men vi «lager» dem aldri, de skal læres at også tilgang på arbeid kan være begrenset i perioder, selv om man har LYST til å yte litt). Alt til akkordlønn, akkurat den samme som en voksen med vår skatte% ville blitt (netto)betalt for tilsvarende stykke arbeid. Målet er nemlig aldri «gratis/billigst mulig arbeidskraft»!! At denne arbeidsopplæringen har en hyggelig bivirkning for guttene som heter «penger på konto», skal ikke påvirke ukepengene, mener vi, men være midler til å kjøpe seg det de ønsker, men ikke – i snevrere forstand – kan sies å HA BEHOV for. Nå og i fremtiden.
Her følger vi derfor prinsippet om at «25 % skal «tvangsspares» på en bankkonto sperret til de er 16, og så øremerket – i aller videste forstand - «opplæring». Førerkort (kørekort) f eks, eller møbler/utstyr til første skolehybelen. Først og fremst for å lære dem å spare til «den dag i morgen». Ellers skal 10 – 12 % brukes til veldedig arbeid de selv velger («tiendetanken» igjen). Resten brukes etter eget ønske – vi skal godkjenne alle kjøp, og setter to begrensninger: a) Er det farlig/ulovlig/uetisk/skadelig for dem selv å kjøpe dette? og b) Er det entydig enighet i samfunnet om at bruken er jevngod med å kaste pengene på havet? Er svaret «nei» på begge spørsmål, anser vi det som mot oppdragelsens mål, slik vi ønsker den, å gi forbud. Å si vi er uenige og synes de er ufornuftig er noe helt annet. Kan si at vi ikke har vært i nærheten av tanken «nei!» til noe av det de hittil har foreslått, selv om VI ikke alltid ville prioritert slik. Derimot har vi vektlagt opplæring i å fokusere «hva er behovet ditt/hva er det fornuftig å velge?» i stedet for å kjøpe ukritisk.
I 2009 kjøpte yngste (ca-beløp i DKK i ()): Sovepose (175)/ski + støvler (500)/verktøysett (600)/skipsklokke/-termometer/-barometer (350)/radiostyrt bil + batterier/lader (400). Eldste kjøpte: Kikkert (250)/fotoutstyr (3 500)/sykkel (2 000). Kan si at eldste brukte litt mer enn han «kunne bruke ut fra arbeidet» i 2009, han hadde (bevisst, ut fra mål om fotoutstyr/sykkel) spart opp litt i 2008. For yngste var det motsatt, han brukte ca 1 000 NOK mindre enn han «kunne bruke» ut fra arbeidet (inntektene ble visst brått en del større enn han var vant til....) . Nå har begge lyst til å kjøpe seg kornetter, til ca DKK 3 000 hver. Her er vi litt usikre på om vi skal nei (ut fra særnorske forhold, som kanskje betyr at vi har å gjøre med begrensning b), jeg kommer tilbake til denne saken i annet innlegg). Vi har også sagt at det er OK å bruke inntil NOK 100 pr mnd til «ekstraukepenger». Har aldri opplevd noen av dem har gjort det utover 200 – 300 NOK i løpet av et år (vet beløpene her, de skriver selv bankoverførslene, men vi må jo signere). Da til julegaver.
Kan også si at vi ennå har til gode å oppleve at de har vært «helt tomme for penger», og bedt oss om lån, forskudd eller «litt ekstra». Derfor har vi heller aldri sett behov for å gjennomgå kassabøkene deres i detalj. For kassabøker fører begge, slik vi har lært dem. Både å føre og å bruke når man tenker gjennom sin pengebruk (føringen er på ingen måte noe mål, men et middel for å nå målet – bruke den som erfaringsgrunnlag!). Men det er nok ikke alltid det har vært så MYE penger i ukepengeskrinet.
Vi har fått høre noen ganger: «Dere har råd til gi barna mer enn dette! Ja, det har vi råd til. Langt mer også, ganske sikkert enda mer enn den andre antar. Akkurat som vi selv kan bruke langt mer enn vi gjør. Men vårt utgangspunkt er et helt annet: Er «mer enn dette» fornuftig og i tråd med oppdragelsens mål – i vårt tilfelle å lære barna opp til edruelig og sparsommelig, men ikke gjerrig (nærig) pengebruk (noe som også er mål for vårt eget liv)? Hvor de, sammenlignet med vennene, som også har edruelige vaner, verken opplever «har mer enn vanlig», eller «har minst av alle». Sett på totalnivå, i enkeltsaker er begge deler helt fint. Da mener vi interesse skal avgjøre. Hvorfor skal f eks ikke våre gutter ha null fotballutstyr (og altså «minst av alle») når de har null fotballinteresse? Annet ville være å kaste penger på havet. Og hvorfor skal ikke eldste kunne ha «klassens beste fotoutstyr» (og altså «(mye) mer enn vanlig») når han også er klassens (skolens også) klart største fotoentusiast? Så lenge han da er 100 % beredt til å gi avkall på noe annet andre har. Konklusjonen vi har trukket så langt har blitt «nei, det blir ikke videre fornuftig». Derfor har vi ikke endret. Men livets konklusjoner trekkes stadig på ny, ut fra ny/forbedret kunnskap og erfaring. Oftest fra andre....
Hvilke tanker gjør andre seg rundt emnet og vår nåværende politikk på området?
Anmeld
